Hvorfor har du håp?

En artikkel av Andreas Johansson

Hvorfor har du håp? Noen tenker at vi mennesker alltid må håpe – håpe på noe bedre. De fleste mennesker går rundt og håper hele tiden. De som er i en livskrise håper krisa skal løse seg. Andre håper på en mer interessant jobb og bedre betalt eller på bedre karakterer neste semester. Noen håper på en fin sommer og en god ferie mens andre igjen håper de skal vinne i lotto.

Spørsmålet er hvilke typer håp som er realistiske og hvilke som totalt mangler grunn. Det mennesket som håper å vinne i lotto, men aldri fyller ut en lottokupong må kunne karakteriseres som en person som har et totalt grunnløst håp.

Et annet eksempel på sterkt håp er da en person som var rimelig tonedøv skulle synge i kor. Det manglet ikke på frimodigheten. Han mente at dersom han ikke traff tonen første gangen, så kunne det være han gjorde det andre gangen. Og gikk det ikke på øvelsen, så kunne det kanskje gå på konserten. Håpet var sterkt så han tok i det han hadde lungekapasitet til. Det kan ikke ha vært veldig enkelt å stå ved siden av og prøve å finne riktig tone. Men han levde med et sterkt håp, den skal han ha.

Kristen tro er full av håp. Et søk på www.bibelen.no viste at ordet «håp» i en eller annen variant finnes 164 ganger i den norske oversettelsen. I Bibelen finner vi oppfordringer om å håpe som «Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen.» (Rom 12,12)

Noen tenker seg at håpet i kristen tro handler om å bestemme seg for å håpe på Gud, frelse og evig liv – enten det finnes gode grunner til det eller ikke. Noen kristne ser ut til å mene at de ikke har gode grunner til å håpe på evig liv og i hvertfall ingen gode grunner til å håpe at alle kroppene på gravplassene skal leve opp igjen på den siste dag. Men så håper de likevel – på rein vilje eller fordi de ville bli deprimert om de skulle slutte og håpe.

Hva ville skjedd dersom dersom noen hadde funnet beinknoklene etter Jesus i grava? De som håper på rein vilje, kan reagere med å si at uavhengig av hva som skjedde med liket etter Jesus, så håper og tror de likevel, fordi at håpet i seg selv er så viktig – helt uavhengig av fakta.

Bibelen oppfordrer ikke til et slikt fakta-uavhengig håp som går på rein vilje og stahet. Tvert om. Dersom det ikke er et historisk faktum at Jesus virkelig stod opp fra de døde, så er kristent håp tom og meningsløst:

Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. For hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker. (1 Kor 15,14-19)

Det noe veldig ynkelig over mennesker som håper, hvis det de håper på er feil. Hva hjelper det et menneske å ha håp, dersom håpet totalt mangler grunn?

Det var mange mennesker – og er det forsåvidt fortsatt – som mente at det var irriterende med sånne folk som «blir frelst» og skifter livsstil – og endatil gjør det på grunnlag av at et menneske som heter Jesus skulle være Gud selv og at kroppen til denne Jesus ble så levende at liket hans ikke var et lik lenger.

Apostelen Peter skrev til kristne mennesker i Lilleasia en gang for snart 2000 år siden. Det er som vi kan høre ekkoet fra kommentarene disse kristne fikk av naboene og storfamiliene sine: Hvorfor skal disse folkene komme her og skille seg ut og ikke delta i våre innarbeidede tradisjoner, bare på grunn av denne Jesus?

Hvem kan gjøre dere noe ondt hvis dere brenner for det gode? Men salige er dere om dere lider for rettferdighets skyld. Vær ikke redde for dem, og la dere ikke skremme, men hold Kristus hellig som Herre i hjertet! Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier. Men gjør det ydmykt og med gudsfrykt, så dere kan ha en god samvittighet. Da vil de som baktaler dere for deres gode livsførsel i Kristus, bli gjort til skamme med sine beskyldninger. Det er bedre å lide, om Gud så vil, når en gjør det gode, enn når en gjør det onde. (1 Pet 3:13-17)

Dess mer livssynspluralistisk det norske samfunnet blir, dess mer vil situasjonen ligne den som apostelen Peter skrev om. Når håpet får konsekvenser for livsstilen, da kan det godt være at det i en eller annen reportasje eller debattartikkel blir felt ord som «bakstreversk», «fanatisk» eller «hvem tror de at de er?». La dere ikke skremme av slikt, sier Peter, for det er tross alt bedre å lide for å ha gjort noe godt og rett enn for å ha gjort noe galt.

Men den viktigste oppfordringen fra apostelen Peter er: «Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier.» (1 Pet 3,15) Hvorfor har du håp? Hvorfor frykter du ikke døden? Hvorfor er ikke lønnsveksten din så viktig for deg? Hvorfor gir du bort så mye penger som du kunne brukt på egne interesser? Hvorfor er du nøye med ikke å bruke stygt språk? Hvorfor er det viktig for deg å tilgi? Hvorfor velsigner du dem som mobber deg? Hvor får du håpet ditt ifra?

Hvorfor brydde seg apostlene lite om at de ble fengslet, steinet og torturert når de fortalte om Jesus? Hvorfor gikk det ikke å stoppe munnen på dem selv med trussel om dødsstraff? Hvordan kunne alle apostlene utenom én bli henrettet for håpet sitt i Jesus uten at noen av dem sprakk? Han som ikke ble drept for sitt håp, opplevde fangenskap, så han merket motstanden han også.

Apostlene Peter og Johannes ga regnskap for håpet sitt på denne måten da noen ville få dem til å jenke seg litt og slutte å snakke om håpet. De hadde gode empiriske grunner:

«Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» (Apgj 4,19-20)

 

Av Andreas Johansson

Andreas Johansson