Gud i mitt bilde

Av Hilde Heitmann, trosopplærer i Re
Vi hører eller leser ofte om mennesker som beskriver Gud i følgende ordlag: ”For meg er Gud…”, eller ”Min Gud er…” Kanskje er det bare en ubetenksom måte å formulere seg på.

hilde-heitmann 

For gjennom disse ordene begrenser man i realiteten Gud til sin egen opplevelse av ham. Man åpner opp for at min Gud kan være annerledes enn din Gud. Èn sann Gud, fra evighet til evighet blir erstattet med min Gud, her og nå. I dette hører vi gjenklangen av postmodernismens relativisering av sannheten – det som er sant for meg er ikke nødvendigvis sant for deg. Alle må selv finne fram til sin sannhet. Og med dette oppheves sannheten.

Menneskelaget GudEr vi i vår søken etter min Gud i ferd med å oppheve ham? Hva skjer dersom jeg lykkes med å finne min Gud, en Gud jeg forstår og kan forutsi, en Gud som er logisk og går opp – som et regnestykke? Hva skjer da? Har jeg funnet Gud? Jeg er redd jeg heller har mistet ham. Og det jeg sitter igjen med er en avgud, en menneskelaget Gud, en Gud skapt i mitt bilde. En slik Gud kan jeg kontrollere, jeg kan få plass til ham i min egen bukselomme. Kanskje gir han meg trygghet, som en lykkestein.

Større enn fatteevnenHvem er Gud? Jeg vet ikke, ikke helt. Jeg vet at han har skapt meg i sitt bilde, derfor kjenner han meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Derfor tilhører jeg ham. Jeg vet også at Gud har gitt seg til kjenne gjennom skaperverket og sitt ord, Bibelen. Der kan jeg finne ham, men jeg kan ikke gripe ham, ikke helt. For Gud er alltid større. Han er større enn skaperverket, og han er større enn det som får plass i en bok, selv Bibelen. Han er større en min fatteevne, han sprenger min forståelseshorisont. Han kan ikke fanges i et logisk system, han får ikke plass i noens bukselomme.

Større enn fornuftenEr ikke det deilig? Er det ikke trygt? Jo, det er uforutsigbart og til tider frustrerende, men først og fremst er det trygt. For det gir visshet om at det faktisk er Gud vi har med å gjøre, den sanne og evige Gud. Dersom Bibelen hadde talt om Gud på en måte som gjorde meg i stand til å forstå ham fullt ut, hadde sjansen vært stor for at de som førte Bibelen i pennen bare hadde konstruert en Gud som var lett og selge. Men heller ikke Bibelens forfattere satt med det fullstendige bildet av hvem Gud er, derfor nøyde de seg med å skrive ned det de hadde sett og hørt. Det gir meg tillitt til at det som står er sant, for det er ikke tilpasset menneskelig fornuft, det er større.

Gud søker menneskerKan vi leve i relasjon til en Gud vi ikke forstår? Forstår vi menneskene vi omgir oss med fullt ut? Det er neppe mulig, men etter å bli kjent med enkelte og forstå noe av hvem de er, kan vi leve i relasjon til dem likevel. Vi kan til og med elske, og la oss elske. Gud lar seg ikke forstå, men han lar seg kjenne. Han kom til jorden i en menneskekropp. Han levde sammen med menneskene og lot de bli kjent med ham. Da tiden var kommet for å forlate jorden og stige opp til himmelen for å gjøre i stand et sted for menneskene, sa han: ”dit jeg går vet dere veien.” Tomas sier til ham: ”Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?” Jesus sier: ”Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.

Veien til Gud går gjennom Jesus, gjennom det Jesus gjorde på korset. Men historien om Jesus er ikke først og fremst en historie om menneskets søken etter Gud, men om Guds søken etter mennesket. I Jesu seier på korset vant Gud menneskene tilbake til seg. Derfor er kanskje ikke det viktigste at vi har funnet Gud, men at Gud har funnet oss.

Artikkelen sto i Re Menighetsblad og er gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatter.