Litt selvransakelse

Er vi mer opptatt av splinten i vår brors øye enn bjelken i vårt eget
Generalsekretær i NLM, Øyvind Aarsland sin artikkel i Utsyn februar 2016.

Vi som våger å påtale svikt i forkynnelsen som lyder i andre deler av Kristen-Norge, må være klar over ansvaret vi påtar oss. All synd er alvorlig, og det er viktig at forkynnere og lærere ikke bare er opptatt av det de selv klarer å etterleve – selv om det er enklest.

Bibelen forteller oss at det finnes en sunn og sann lære – og så finnes det vrang lære. I vår tid er nok advarselen Paulus kommer med i 2 Tim 4,3 svært aktuell: «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem».

Akkurat nå er det mange – ikke minst i Den norske kirke – som fremfører en usunn lære. Det klør i øret på mange å få beskjed om at ekteskapet er kjønnsnøytralt, at det er en privatsak hvordan mennesker ordner sitt seksualliv, at det ikke er nødvendig å tro på Jesus for å være en kristen og at det ikke finnes noen fortapelse.

Vrang lære fører vill, og resultatet er katastrofalt. Den sanne læren bygger på apostlenes og profetenes grunnvoll. Den setter oss i frihet og leder til velsignelse og evig liv hos Gud. Derfor vil vi formane hverandre og tale til rette dem som ikke holder seg til bibelsk lære.

Spørsmålet er hvordan vi gjør det.

 

I Romerbrevets første kapitler taler Paulus refsende om synd og ugudelighet. Han bruker sterke ord. Men det er verdt å merke seg at han også advarer mot dømmesyke:

«Derfor er du uten unnskyldning, du menneske, hvem du så er som dømmer. For idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme. Vi vet at Guds dom, i samsvar med sannheten, er over dem som gjør slikt. Men du, menneske, som dømmer disse som gjør slikt, og selv gjør det samme – mener du at du skal unnfly Guds dom?» (Rom 2,1–3)

 

All synd er alvorlig

Vi som våger å påtale svikt i forkynnelsen som lyder i andre deler av Kristen-Norge, må være klar over ansvaret vi påtar oss. Vi kan stå i fare for å bli mer opptatt av splinten i vår brors øye enn av bjelken i vårt eget.

De siste årene har mye handlet om ekteskapet – og det er viktig. Men det er problematisk hvis vi bare snakker om ekteskapet i forbindelse med homofilt samliv. Taler vi for eksempel klart – og sjelesørgerisk – om at å leve i samboerskap er å bryte det sjette bud?

Det er alvorlig at et samliv som ifølge Bibelen er syndig snart kan feires med kirkens velsignelse. Men all synd er alvorlig. Derfor må vi ransake oss selv. Vi må tjene hverandre i ydmykhet også når vi irettesetter.

Nå er det nok forskjell mellom oss når det gjelder hvilke fristelser vi særlig utsettes for. Jeg tror det er viktig at forkynnere og lærere ikke bare er opptatt av det de selv klarer å etterleve – selv om det er enklest.

De siste ukene har mange kristne kommet med sterke advarsler mot islam. Noen gjør det på en måte som etter min mening skaper mye frykt og sprer usannheter om muslimer. I NLM er vi opptatt av å forkynne evangeliet til muslimer, og forskjellen mellom kristen tro og islam skal holdes frem. Men la oss ikke glemme at også vi som hører til på bedehuset kan fristes til avgudsdyrkelse. Det har Jesus forklart oss:

«Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon» (Matteus 6,24).